Jeg møter mange mennesker i terapi og i samtaler som sitter igjen med en grunnleggende opplevelse av å være feil - eller problemet.

Jeg har kjent mye på det samme selv. Over tid har jeg forsøkt å overbevise meg selv om at det ikke er sant, at jeg ikke er feil eller et problem. Men i dette forsøket gikk jeg glipp av noe vesentlig: Jeg anerkjente ikke den delen av meg som faktisk representerte overlevelse.

For mange viser denne delen seg som indre kritikk, konstant skyld- og ansvarsfølelse, eller som en indre uro som aldri helt slipper taket.

I stedet for å møte den, forsøkte jeg å avvise den. Jeg ville ikke erkjenne den, selv om jeg visste at den var der. Jeg prøvde å fjerne den, tie den i hjel, kritisere den, true den bort og snakke den ned - og behandlet dermed en del av meg selv som noe uønsket og umenneskelig.

Jeg har kjent på mye sorg over måten jeg har møtt meg selv på. Sorgen jeg henviser til nå, er ofte kjærlighet som endelig får slippe til. 
Jeg har fordømt det som i realiteten var en overlevelsesstrategi - en del av meg som handlet i kjærlighet. Fordi jeg var verdifull nok til å måtte beskyttes.

I dag kan jeg kjenne på en takknemlighet for at denne delen har stått ved min side, helt til jeg var i stand til å møte også den med åpenhet og kjærlighet. For i det øyeblikket oppstår noe grunnleggende: evnen til å romme hele meg selv, uten å forlate meg.

Det er kanskje nettopp dette mange av oss har lett etter hele livet.